hits

*~Mitt liv på sykehuset~*

Syv nybankede puter er lagt på sengen på den måten sykepleieren vet hvordan jeg liker å ha det. 

Jeg tar noen korte, men bestemte steg mot sengen jeg har ligget i de siste dagene..... eller..... jeg subber bortover gulvet med røde antisklisokker, som jeg fikk av sykepleieren (og jeg tror ikke jeg subbet så veldig bestemt heller egentlig....) 

Sykepleieren ser spørrende på meg, og jeg vet akkurat hva hun vil fre9m til. Jeg rister på hodet i det jeg får satt meg på sengekanten, og sammen får vi lagt meg ned i sengen, i en god stilling.... inntil videre. 

Slik har det vært de siste dagene. De få skrittene jeg tar i løpet av dagen er de ti skrittene jeg tar til og fra do, og at det ikke ble noe resultat denne gangen heller, føles ganske kjipt. Når jeg lå greit i senga, men kroppen trodde jeg måtte på do, men når jeg først kom dit, var det ingen resultat. 
Nå var de kreftene brukt opp for en stund. 

Sykepleieren nikker mot flasken min som står på nattbordet ved siden av sengen. Hun hinter til at det er samme væskeinnhold med saft som da den ble laget i morges (egentlig er det mer væske i den nå, fordi isbitene har smeltet), men mat- og drikkelysten er ikke på topp. Vi flirer, men jeg forstår likevel alvoret. Det er jo derfor kroppen ikke har kommet i gang. Fordi jeg spiser og drikker minimalt.  Kroppen har ikke kommet ordentlig i gang, og formen er likedan og endrer seg hele tiden. Men seriøst. Hva er det egentlig som frister??

Hvordan er det egentlig å være pasient? Hva er det man egentlig tenker på- når man ligger der i sengen, avhengig av andre? Isolert fra omverden, venner, familie? Og de eneste man har kontakt med gjennom dagen er kvinner og menn i hvite og grønne drakter, og roomisen bak et forheng man ikke ser, men som man likevel deler ditt mest sårbare øyeblikk med? 

Dette innlegget handler om min mitt liv som pasient på Rikshospitalet, om oppturer, nedturer, gleder og sorger. Helt avkledd og ærlig. 

 

Dagbok: 

Tirsdag 6. mars: 

Kofferten er pakket, og jeg setter meg i bilen til Rikshospitalet. Går bestemt mot avdelingen jeg skal legges inn på. Har vært der før, så jeg trenger ikke hjelp av de søte pensjonistdamene. Sykehusvertene.
 
Dette er en dag jeg vet det er mye venting. Jeg har ladet opp 3 eksterne ladere til mobilen, så jeg vet at jeg har mobilstrøm utover dagen. Jeg ser frem til å streame serier mens jeg sitter å venter. Jeg skal tross alt snakke med sykepleier, anestesisykepleier, fysioterapaut og 2 kirurger. Det går ikke i ett, da først den ene kirurgen er i operasjon, så den andre. Målet er at jeg skal få snakke med alle innen kl 15, og når man møter opp kl 10, skjønner man at det blir en del dødtid. 

Jeg prøver å koble meg opp på WIFI så jeg i det minste slipper å bruke 4g'en min, og jeg får kontakt med et åpent nettverk som er like tregt som meg da jeg skulle lære meg gangetabellen på barneskolen, men det funket greit til å looke på facebook. 

Etter å ha snakket med alle og enhver, fikk jeg lov til å ta meg en tur ut fra sykehuset, så lenge jeg lovet å være tilbake til nattevaktene startet skiftet sitt. 
Tok meg en tur til Sandvika for å se på en kompis øve til et teaterstykke som skulle spille forestilling senere den uken, fordi jeg hadde liten tro på at jeg hadde klart å få med meg forestillingen. 

Vel tilbake på sykehuset, klokken 21:30, var det klart for å dusje i sprit (Hibiskrub), og legge seg i en nyoppredd seng, og være klar for neste dag: Operasjonsdagen. 

 

Onsdag 7.mars

Operasjonsdagen. Jeg blir vekt av en sykepleier i hvit drakt.... eller.... jeg er våken. Har vært det noen timer nå. Selv om jeg har vært igjennom dette før, er jeg selvfølgelig spent. Jeg er også sulten og tørst, men siden jeg måtte faste fra midnatt, var det dessverre ikke noe frokost å få.

Jeg er også nummer to på listen, noe som gjør at det blir noe lengre å vente. Jeg ligger i sengen og prøver å underholde meg selv for at tiden skal gå raskere. På andre siden av forhenget ligger det en jente som ble operert for noen dager siden. Jeg ønsker derfor å vise respekt så jeg er så stille som mulig. Jeg tenkte derfor at å skru på TV'en ville vært veldig dumt, så jeg tenkte at jeg kunne sjekke om det var noe WIFI å få tilgang til. Om det fantes noe pasient-nettverk som kun innlagte pasienter fikk. Det var det faktisk, og jeg fikk vite passordet. Men det som var, er at den ikke var å finne på listen. Jeg fikk senere vite at det var fordi kvota var brukt opp. 
Synd tenkte jeg, men noe må jeg jo gjøre for å få tiden til å gå, så jeg tenkte at jeg kunne streame litt med 4g'en min, men fant raskt ut at jeg hadde brukt opp datamengden min med en gang, for etter bare 15 minutter hadde jeg brukt 1gb. Skrudde raskt av 4g'en da for å si det sånn.... Da var det å se på en DVD da.... 


 

 

 

 

 

 

Lurer på om jeg skal skrive til Bent Høie om viktigheten med å ha WIFI for pasienter på sykehuset.... Det å kunne ligge i sengen og fokusere på noe annet enn smerter og fortvilelse ville gjort at man ble fortere frisk.. 

 

Jeg måtte i dag også dusje med i Hibiskurb, da med hjelp av sykepleier så ryggen ble ordentlig spritet. Etter å ha lagt meg i en nyoppredd seng, blir jeg omsider trilt til forstua, en forberedelsesstua, en forstue før selveste operasjonsstua. En Sykepleierstudent fra avdelingen skulle få lov til å følge med på operasjonen som en del av utdanningen. Vi fleipa ofte med om hun skulle besvime eller ikke, og det var ganske god stemning, noe som gjorde at jeg var ganske avslappet og rolig, noe som er veldig viktig for meg.

Ut av operasjonsstua, dukker det opp en gammel kjenning, nemlig "Toten". Jeg ble ekstremt glad da han fortalte at han skulle være operasjonssykepleier under min operasjon. Det har seg nemlig slik, at jeg har hatt "Toten" som sykepleier igjennom en del av mine tidligere operasjoner, så man kan kalle det en gjensynsglede, siden jeg ikke hadde sett han på noen år. Det ble mye minring fra gode gamle dager. Nå kunne operasjonen ikke bli bedre! Nå hadde jeg to fantastiske støttespillere med meg inn, noe som er alfa-omega, siden mamma, som jeg har vært vant med å kunne ha med meg inn, ikke kunne bli med denne gangen, fordi jeg er ansett som voksen. (Selv om jeg mener at i et slikt tilfelle, burde man få lov til å ha med seg en pårørende, men slik er det dessverre ikke. Ikke fordi sykehuset ikke tillater det, men fordi mamma ikke får fri fra jobb for å være tilstede for meg) 

Jeg ligger på operasjonsbordet og prater med "Toten" og Sykepleierstudenten. Vi tuller og tøyser, og jeg er veldig spent på om Sykepleierstudenten kommer til å besvime. Plutselig sovner jeg, og operasjonen er i gang uten at jeg merker noe til det. 
Når jeg våkner, og alt er ferdig, møter jeg blikket til "Toten" og sykepleierstudenten. Det første jeg husker jeg spurte om var om sykepleierstudenten besvimte. 
Jeg er veldig overrasket over at jeg var i såppas god form da jeg våknet, og at jeg husker hva vi pratet om med en gang jeg fikk opp øynene og så "Toten" og sykepleierstudenten ved min side. Trygghet tenkte jeg da. Siden de var de siste jeg pratet med før jeg sovna, så er også de to de første jeg prater med når jeg våknet. De har tatt godt vare på meg igjennom hele prosessen, noe jeg setter utrolig stor pris på. 

 

Det første bilde tatt 15 minutter etter operasjonen

 

Etter å ha sagt "hade" til "Toten", ble jeg trillt til overvåkningen, men jeg tror alle fort skjønner at jeg er i for god form til å bli liggende der. Jeg får noe å drikke og noe å putte i munnen mens de fyller ut noen papirer, så blir jeg trillt ned til avdelingen og overvåkningen der hvor jeg skal være over til neste dag. 

Det er tre andre i dette rommet, og det er alltid to sykepleiere i rommet (èn på natta). De skal følge med på meg 24/7, og jeg er oppkoblet til diverse målere så de kan følge med: verdier som blodtrykk og puls er koblet opp. De passer også på at jeg får i meg nok næring, og smertelindring. 

Jeg får prate med de to kirurgene som har operert meg: Det er en plastikkirurg som fjernet et nevrofibrom på 9x5 cm, samt ortopedkirurgen (skoliose), og ortopedkirurgen tror jeg blir skrevet ut allerede dagen etterpå. "Ikke umulig" tenker jeg. Formen er jo helt okei. 

Noen timer etter operasjonen, får jeg tilbud om å spise en suppe. I mellomtiden har jeg suttet på salt kjeks, drukket en del saft, og smurt halsen med honning, ettersom jeg har hatt en slange i halsen som har irritert meg litt. Men matlysten er absolutt ikke på topp. Det går sakte, men jeg får ihvertfall i meg noe selv om det går sent 

 

Utover kvelden blir jeg utfordret til å sitte på sengekanten. Jeg føler meg i god form og går med på dette (men til kompensasjon ville jeg ha en medium stekt biff)
Mens jeg sitter på sengekanten, spør sykepleieren om jeg klarer å sitte selv uten at hun støtter meg. Noe jeg gjør. Hun løper av gårde og henter en prekestol og utfordrer meg til å stå på gulvet. "Nå skylder du meg også fløtefgratinerte poteter til denne biffen også" sier jeg, og står på gulvet. 
Det gikk også fint å stå på gulvet med hjelp og støtte av prekestolen. 
Blir så utfordret å gå et par skritt. Hva med en biff med fløtegratinerte poteter og en maiskolbe? Det fristet, og det burde jeg få synes jeg. 
Jeg prøvde også å gå noen skritt uten prekestol, men de 5 sktittene jeg tok, var nok. Nå var jeg sliten og la meg godt tilrette i sengen med en DVD. 

 

 

Torsdag 8.mars 

Jeg har nå ligget på overvåkningen i natt. Jeg har ligget mye våken, fordi jeg har ligget å hørt på lydene i rommet. Jeg pleier ikke å dele rom med 3 andre hvor alle snorker. Jeg legger merke til en hver lyd og ligger å hører på disse. 
Blodtrykket blir målt "etter lærerboka" får jeg høre, men vi ser at jeg har noe høy puls i forhold til at jeg er liggende. 

Utover dagen blir jeg flyttet til et annet rom, og kateteret fjernet, siden jeg klarer å gå disse skrittene til og fra do. Det beste er å få den ut. Den er noe ubehagelig. Men det tar tid å klare å gå på do på vanlig måte etter at kateteret er fjernet. Jeg karer rett og slett ikke å "late vannet"
Etter noen timer klarer jeg fortsatt ikke å få ut urin. Sammen med en sykepleier finner jeg ut at jeg har drukket 1 liter med væske, og vi blir derfor enig om at vi skal ta en blærescanning. Vi prøver èn gang og resultatet er at jeg har 126ml. med væske i blæra. Vi begge stusser over dette, og tar en ny måling. 126ml. igjen. "Alle gode ting er tre", så vi prøver en gang til. 126 ml igjen. Testen lyver ikke. Jeg må ha vært litt dehydrert, så jeg må fortsette å drikke. 

 

Formen varierer veldig i dag. Jeg er veldig slækk og orker ikke stå og gå så mye. Det er sånn det er å være nyoperert. Formen varierer veldig. Vi blir enige om at det ikke er noe for meg å reise hjem i dag.

Jeg har vært pasient før. Jeg vet at liggedøgn på sykehuset er blitt redusert. Det å føle at man dra hjem, fordi man vet at noen andre hadde trengt plassen er dessverre en tanke jeg tenker på flere ganger. Men jeg innser også at jeg faktisk behøver å være der pga den dårlige formen jeg er i. Får heldigvis snakket om dette med roomisen, og jeg klarer å endre (litt) på denne tanken.

9. mars
Jeg er fortsatt slækk og føler et stort behov for å sove. Har fått en del smertelindring i løpet av natten. 
Prøver å føre en samtale med roomien på den andre siden av forhenget. Vi er ikke så langt fra hverandre i alder, og jeg lærer fort at vi har samme type humor. Spesielt når jeg leser høyt fra en gruppe på facebook der de diskuterer.... Ja.... Det kan jeg kanskje la være å skrive noe om. 
Det å le gjør vondt. Men på en god måte. Det å le kjennes veldig godt. 
Vi glaner litt på TV-boksen og har en veldig slækk freda'. 


JA! Det er jo fredag! Selvølgelig. Jeg vet at på fredagene, finnes det noe godt på barneavdelingen. Jeg har jo vært der før. Et par ganger....
Jeg får med meg Sykepleieren, og subber bortover gulvet med hjelp av en prekestol. Jeg håper det er pleiere der jeg kjenner fra før. De kan vel ikke si nei til meg?? 
Heldigvis. Det var noen jeg kjente der. Vi blir stående å prate litt. Det er rart å ikke kunne være på barneavdelingen lenger, spesielt når jeg "kjenner" så mange der nå. 
Aperopo's "kjenner"... Jeg fikk besøk av Line i dag, en god venninne ;-) 
Det å sitte i rullestolen i 1,5 time med sjokolademelk i hyggelig selskap gjorde godt, men nå er jeg sliten...

10.mars
Hjemreisedagen. Alltid skummelt. Mamma kom for å hente meg. Jeg har hatt bilen stående ved sykehuset gjennom hele oppholdet. 
Veien hjem var brutal og jævli*. Ujevne veier og mye humping. Bra jeg tok smertestillende før vi dro, ellers hadde jeg nok hatt en mye verre tur hjem enn det det var..

 

Hjemme hos mamma får jeg lagt meg på sofaen, og utover dagen, mens jeg ligger der kommer følelsene frem. Alt jeg har vært igjennom. Alle personene som har vært der for meg gjennom oppholdet. Alle som har ringt, sendt meldinger, snappet og tatt kontakt på andre måter. Alle de kule og hyggelige folkene på sykehuset.

Og ikke de fult så kule og hyggelige folkene.
For det er alltid slik. Noen kommer man bedre over ens med enn andre. Og som pasient, i et sårbart øyeblikk, legger jeg veldig fort merke til hvem som bryr seg, og hvem som virkelig bryr seg. Som gjør det "lille ekstra", uten at du egentlig behøver å be om det. 

Jeg har nok hatt de følelsene på sykehuset også, men det er når jeg kommer hjem jeg forstår alvoret av hva som skal skje:
Jeg må nå klare meg på egenhånd. Det å dra i en snor for å få hjelp, medisiner, mat, drikke, eller en samtalepartner følger ikke med meg ut av sykehuset.
Planen denne uka er at jeg skal trappe ned på smertestillende. Jeg skal over på noen andre tabletter med mindre dosering, noe jeg merket med en gang. 
Jeg har store smerter, og sliter med å finne en god liggestilling. 
Men det er jo tross alt bare 3 dager siden operasjonen.

Jeg får bare ta en dag av gangen, bite tenna sammen..

2 kommentarer

Mona asbjørnssøn

14.03.2018 kl.01:49

Kjæreste Ellen. Hva du fremdeles må igjennom. Du r en sterk pike. Smertene vil avta og du blir like aktiv som før. R glad i deg .god bedring.×××

tosmaasmil

14.03.2018 kl.09:13

Mona asbjørnssøn:
Takk "mormor" ? Vi sees snart! Send meg en melding når du er på jobb på senteret, så stikker jeg innom deg ?

Skriv en ny kommentar

tosmaasmil

tosmaasmil

25, Bærum

Noen lurer sikkert på hvorfor jeg har kalt bloggen min «To små smil». Dette er fordi jeg har to måter å smile på: Den ene er på mine gode dager. Det andre smilet, er på mine dårlige dager.

Kategorier

Arkiv